Banantur

I går var det krise i heimen.Trenern (som i bloggen vil være betegnelsen på kjæresten min) hadde lovet skyss på kamp og måtte derfor ha min bil......krise......Han holdt et glødende innlegg om at dekkene ( for han hadde skifta til sommerdekk på begge bilene) var nyere og bedre på hans . Jeg HATER å kjøre hans bil, det er så mye " nøkker å finurligheter"på den at det blir for mye . En bil skal startest å kjørest fra a til b uten bekymringer! Men til byen måtte jeg, da min mellomste øyensten lå nyoperert på sykehuset. Så var det bare å legge i vei med trenerns banan(betegnelsen på hans gule renault kangoo) i full storm , ja for slik føles det når varme/airconditionsanlegget bare kan stå på fullt. Trenern mente jeg måtte være fornøyd med servicen da han overrakte meg en starta banan. Den første utfordringen kom da vi skull passere den betjente bomstasjonen, de elektriske vinduene virket ikke!!!!! Jeg så med gru på køen bak meg mens jeg på en snarest mulig måte med en åpen dør greide å åle meg til å betale( det kan i den forbindelse nevnes at jeg ikke har mest smidige kroppen, så jeg satser på at det komiske aspektet overgikk irritasjonen over ventinga) Alt dette ble glemt da jeg så gleden til øyenstenen når mamman kom på besøk. Før jeg dro hjem igjen skulle jeg en snartur innom en butikk, bananen som hadde oppført seg eksemplarisk så langt nektet nå å starte. Trenern hadde instruert meg om startprosedyren , men den ville ikke starte . Etter nesten en time ga jeg opp,da hadde jeg gosnakka og kjefta langt over min tålmodighet.Jeg besluttet da og ta med meg legemet mitt langs innfartsveien for å finne en bensinstasjon, etter å ha gått rundt ei rundkjøring var den der,Essostasjonen! Lykkelige meg fikk hjelp , og snart var vi på hjemvei. Historien skulle sluttet med at vi var enige om at det hadde vært en fin tur. Men denne ender med at det hadde vært vår SISTE TUR !!!!!!!!!